ORDENE EROBRER – Poesi 2015-12 *P12 – Sigve Lauvaas

Træna-ill.

*P12.

STILLHET

Det er godt å gå langs stille, gamle bekker

Og kjenne angen av en frodig eng.

Det er godt å meditere navnet i fjellet

Og kjenne stillheten igjen.

Her vil jeg sitte på en stein og nynne

Kjære vers fra vi var små.

Jeg sitter under en livfull sommersol

Og søker lykke.

Jeg trøster meg i dypet av det blå.

I stillheten får jeg nye krefter.

Og dagen gryr med fuglesang.

Og lydløst går jeg til mitt skjønne alter.

Jeg ber til Gud i stillhet

For mitt fedreland.

STILLE

Vi må være stille.

Kanskje får vi se en elg,

Eller en hjort ved brønnen.

Stille går jeg gjennom byen

Til solnedgangen henter meg.

Da sitter jeg i parken, kanskje,

Med en gammel stav. 
Jeg mediterer over ordet
Og tenker på Gud.

Stillhet, er å vende hjem til sitt eget.

Jeg går med lette føtter,

Og ser en rev på gårdsplassen.

Jeg er ikke redd.

Jeg lukker døren stille,

Og sovner under frodige himmelpalmer

Og et epletre av gull.

Jeg drømmer.

  

LIVET

Mitt liv har jeg ikke forstått helt.

Ordene har ikke kommet til meg på en fjøl.

Åkeren var ikke moden,

Kornet ville ikke gro.

Livet var et pensum fra A til Å,

Og nå er jeg ved målet,

Og enda leter jeg etter ord.

Jeg kan ikke tro leksen har hjulpet.

Jeg forstår ikke menneskene.

De roper ulv, når det er små barn.

Og når ulven kommer,

Får den beite fritt i saueflokken.

Mitt liv tæres av hjemlengsel.

Døden er ubegripelig,

Og livet er som en lang flytevest.

Vi har hodet over vannet,

Og kan omfavne våre kjære - og lyser fred.

Og vi synger sammen, på hver vår klode.

Mitt liv hører fjellet som svak mummel.

Jeg hører ord i stillheten som sus.

Og jeg har fått ord på leppene.
Jeg ser lyset.  Jeg er stille under månesigden.

Det vokser epletrær og blomster i hagen min.

Men epidemier og sult preger jorden,

Og flukten er stor. Men jeg ser ingen.

Jeg ser ingen nåde.

Noen blåser liv i utbrente glør,

Og krigen vedvarer. Verden er mosaikk

Med svarte og hvite skyer.

Huset brenner.

Livet er vanskelig, men ordene griper tak i oss
Menneskene vil synge, og små barn

Nynner i sitt hjerte.
De har hørt om navnet.

Mitt liv er en sang om kjærlighet.

Jeg lever, og språket løfter meg.

Snart kan jeg fly.

Ordene flyr med meg på sterke vinger.

Mine lepper synger kjærlighet dag og natt

Ved grønne beitemarker.

Jeg synger ordene som erobrer verden

Til evig liv.

En bekk i fjellet-ill.

ORDENE EROBRER – Poesi 2015-12 *P11 – Sigve Lauvaas

"Brød er kjærlighet"-ill.

*P11.

TID

Det går et sekund,

Det går et år,

Og snart er et helt liv slutt.

Tiden står utenfor vår dør og venter.

Snart er det min tur å si farvel.

Tiden er ikke oppdiktet.

Vi kan sammenligne tiden med livet.

Men tiden er også et vindu.

Når vi tar tiden inn i vårt hjerte,

Vet vi hvor verdifull den er.

Tiden skaper vårt liv,

Og lyser våre veier til verdens ende.

Tiden er venterom og stoppeklokke.

Og plutselig er tiden kommet til oss

Gjennom bølger av natt og tåke.

Og sengen er oppredd for alle.

VIS MEG

Vis meg ditt ansikt,

Og jeg vil skape fremtid og håp.

Vis meg din usselhet,

Og jeg vil krone deg med visdom,

Og plante frø i ditt hjerte

Til en frodig og fargerik vår.

DITT HJERTE

Ditt hjerte banker i meg.

Jeg kan ikke få fullrost din glød på scenen.

Du skaper et inntrykk, en atmosfære

Som publikum aldri glemmer.

Og alle bukker og klapper fra salen.

I dette øyeblikk er du i skyene.
Og jeg ser deg som en blomst i hagen.

Du er skjønnere enn alle de andre.

Og jeg elsker deg for den du er.

Ditt hjerte banker i meg.

Og jeg løsner strikken i håret ditt.

Du går så ledig og lett, og holder meg i hånden.

Ansiktet ditt er vendt mot publikum.

Du elsker teater, men er deg selv,

Uten parykk og kostymer.

Du er mitt hjerte,

Min yndige stjerne fra morellhagen.

Du er gull.

KJÆRLIGHET

Kjærligheten hviler i våre hender,

Og vi drømmer om å synge på en stor scene.

Kjærligheten er som solen,

Den trenger inn over alt, og lyser opp

Alle mørke rom.

Kjærligheten er som blomsten.

Den synger til oss dag og natt, og lyser vår sti,

Enda vi slumrer, og glemmer å elske

Vår søster og bror.

Kjærligheten forvandler menneskene

Og gir oss et nytt språk.

Ord om kjærlighet smelter polhavet

Og får ørken til å gro.

Kjærlighet skaper nytt liv.

"Nytt liv"-ill.

ORDENE EROBRER – Poesi 2015-12 *P10 – Sigve Lauvaas

K.Herredsvela-ill.

*P10.

UTEN ORD

Uten ord har vi ingen høysang,

Ingen livsglede.

Stillheten kunne vokse fritt,

Og veier var et blåpapir for mennesker,
Uten ord i bagasjen.

Uten ord var vi hjelpeløse, som føtter

Uten hode, som kropp uten krefter,

Som greiner uten røtter.

Uten ord, var vi en gjallende bekk

Uten mening og mål.

Ordene virkeliggjør vårt liv.

Ordene hører til oss, som luft og sol.

Ordene er mer enn en skygge av vårt liv,

De er vårt blod.

Vi elsker ordene som våre barn.

Uten ord var vi alene, hjelpeløse,

Omringet av hav på alle sider.

Uten ord var vi et bunnløst skrik fra avgrunnen.

Vi kunne ikke vokse

Og bli til det vi er – et navn i millionbyen,

Et ansikt i verden, uten ord.

GLEDE

Gleden ved å kjenne landskapet

Åpner opp for ordene.

Bildene dekker bord for meg,

Bokstavene triller imot meg

Som perler til et smykke.

Jeg skriver mitt liv.

LANDSKAP

Reis deg, du landskap.

Ditt blikk hviler på mitt ansikt.

Spar meg for hunger og krig.

Gi meg frukt fra din hage,

Og plant i meg et frø til evig liv.

Jeg kjenner ikke ditt hjerte,

Men du kjenner mitt,

Og du gir meg en høysang

Med fuglekvitter og fargerike blomster.

Dine setninger kommer med vinden

Og feier over hustaket.

Du løfter meg til sang og spill

Langs smale stier i fjellet

Og forteller fra begynnelsen.

Ditt landskap gir utsikt

Og perspektiv over livet.

Du smykker mitt album med bilder

Fra en tidlig vår.

Du er en bolig for meg med vegger og tak,

Du er grunnvollen i mitt liv.

Du er skapt av en gammel mester,

Og har dype røtter.

Du er landskap for nærhet

Og horisont, helhet og skygge,

En tumleplass på menneskene

Som lyser etter spor på veien.

Se landskapet i dagslys

Og i en stjerneklar natt.
Landskapet får oss til å se.

Jeg oppdager stadig nye dimensjoner
Rundt meg og i meg.

Landskapet forteller historien

Om de lange linjer, fra Adam til David,

Fra Salomo til en ny himmel

Og en ny jord.

Jeg går i undring i landskapet

Og nynner på et ord: 
Kjærlighet.

Landskap-ill.

ORDENE EROBRER – Poesi 2015-12 *P9 – Sigve Lauvaas

"Ut mot havet"-ill.

LYKKE

Når vi lykkes med ordene,

Når våre barn lykkes på skolen

Og får seg en jobb.

Når de lykkes i livet, med kjærligheten,

Når vi lykkes med alt

Har vi ordet å takke.

Ordet er vår lykke.

Og når ordene lykkes med oss,

Kan vi samarbeide, hjelpe hverandre

Å stige frem i lyset.

Når vi lykkes å være synlige,

Har vi et godt ord.

Da har vi en lykkelig fremtid.

Og sceneteppe er hele verden,

Over alle grenser.

Ordene er våre tjenere.

De er med oss på reisen

Over det store havet.

Ordene tar oss med i drømmen

Og speiler vår virkelighet.

De speiler vårt liv.

Jeg og ordet er et lykkelig ekteskap.

Og alle mennesker er lykkelige

Sammen med ordet.

Og alle har et budskap,

Et ansikt å vise frem.

Og alle er en del av Babel,

Med strengemusikk og orddans i tårnet, -

Som lyser fred over hele verden.

Ordet er min puls.

LIVET

Ordet taler, ordet tier.

Ordet gir oss alt vi sier.

Ordet preger land og folk.

Ordet er vår beste tolk.

Ordet leder oss på veien,

Taler liv i barn og unge,

Åpner døren på vår reise,

Gir oss venner, romantikk.

Ordet gir oss tekst, og bilder,

Lange remser, tykke bøker,

Barnesull i gammel vugge,

Glede, trøst, og søt musikk.

Ordet former kjærligheten

Til en vev om hele livet,

Til et kjennetegn på navnet,

Livets gåte, livets pust.

ØY

Ordet er synlig som en øy.

Selv om bølgene bryter, står ordet

Som en bauta, som en veiviser.

Ordet erobrer menneskene,

Erobrer verden med sin stil og eleganse.

Ordet vekker oss, og gir oss en rytme.

Ordet taler i oss, som åndedraget,

Og ledsager oss til en ny dag.

Ordet er en øy i havet

Som er synlig for hele verden.

Ordet er vår samvittighet

Så lenge vi lever.

Ordet er vår vei til Gud.

VAKKER

Vakrere enn ord, er å elske.

Min elskede går på stien

Over de høye fjell.

Natten er gjennomsiktig,

Og kjærligheten er gjennomsiktig.

Alt kan ikke sies med ord.

Men ordene er i alt vi sier

Som et laken på sengen,

Som solgull på fjellet.

Vakker er den som elsker,

Vakker er barnet som er født,

Vakker er du

Når ordet får vokse i deg

Som et frø til visdom

Og kjærlighet.

Ordet er vakkert, som en øy i havet.

Ta det, og bruk det.

Løft ordet inn i din bevissthet,

Gjør ordet til en fortelling,

Et vakkert bilde fra begynnelsen.

La ordet erobre ditt liv.

Du blir du lykkelig,

Og vakker som ordet.

Ord er øyne, laguner,

Små speil, korn i åkeren, svaner på vannet,

Brød for kropp og sjel.

Ordet er min vandringstav, mitt liv.

  

R.Larssen-ill.

ORDENE EROBRER – Poesi 2015-12 *P8 – Sigve Lauvaas

R.Larssen-ill.

*P8.

ORD

Da jeg var ute og gikk

Fikk jeg et ord på bestilling.

Det møtte meg i luften og hilste

Med en gjennomsiktig glans.

Ordene prater i vei

Og danser utrettelig, som lauvet,

Og synger i skog og li:
Her kommer jeg, her kommer jeg.

Da jeg hørte latteren måtte jeg stanse:

Hvem løper så fort i fjellet?

Hvem står her med vidåpne ansikter

Og stirrer på meg?

Ord er som vind.

Vi vet ikke hvor den kommer fra.

Vi vet ikke hvor den tar veien.

Ordene elsker våre lepper

Og gnir seg med vidåpne øyelokk.

Ordene tar i kappen

Og tror at vi er venner, at vi er dus.

Alle ordene gleder seg til en ny opplevelse.

De bestiger fjell, og betjener oss

Som luft og sol.

Ordene elsker å være sammen,

Og stiller opp for fotografen til alle tider.

Ordene maler bilder

Så vi kan forstå hverandre.

ORD I NATTEN

Alle har en natt bak seg,

Og noe å se fram til.

Vi lever i håpets tidsalder.

Alt kan bli bedre.

Vi fødes og dør.

Ordene lukker og åpner.

Blod nærer blod,

Og liv gjenopprettes, forvandles.

Jeg bebreider ingen.

Ordene springer ut av jorden

Som kildeklart vann.

Hver dråpe betyr glede.

Natt og dag vekker ordene oss

Til å se hverandre,

Kjenne fred i nettverket

Mellom slekt og venner.

Alle har en natt med tørst,

Hvor en ønsker å vite mer.

Vi legger oss under stjerner

Og hungrer etter ordet.

Vi adopterer ord, tar dem til oss

Som våre egne,

Og skriver navnet med kjærlighet.

Vi elsker ordet, og våre barn

Som en del av helheten.

I MØRKET

I mørket trasker jeg med ordene,

Og vil at noen skal se, komme frem i lyset.

Jeg vil at ordene skal bli gigantiske skyskrapere

Som åpner sine dører for menneskene.

I mørket driver jeg gatelangs

Under skiftende skyer, under stjernehavet

Som blinker kjærlig og mildt

Med krystallklare lys og veiskilt.

I mørket bor våre slektninger fra gammelt,

Og gjemmer seg fryktsomt med ordene

Til vekkerklokke og sovepute.

Ordene kan bedøve en hel verden,

Og gi seg til kjenne med sverd og tårer.

I mørket skyller båten på land,

Og ordene kryper i mold og lyng, i gras

Og på store sletter. Ordene er som lemen,

Og freser på høyfjellet som konger og troll.

De vil så mye, men må styres

Inn i den rette sammenheng, i rett spor,

Så de kan lyse for hele verden

Og tale vår sak.

ORD

Jeg griper etter ordene.

De er stjerner,

Og lyser som blomster langs veien.

Der jeg streifer omkring

Kommer ordene til meg like vennlig

Som i en barnehage.

De gir seg til kjenne med form og farge

Og strekker seg ut som tråer i en vev.

Ordene betyr noe i den store sammenhengen.

De er våre venner, og skriver vårt navn

Over alt der vi går.

De setter spor, og preger vårt liv

Gjennom andre, i speil gjennom åpne dører

Fra generasjon til generasjon.

De tegner og forteller så lenge vi lever,

Så lenge det heter tid.

MIDTPUNKT

Ordet er midtpunkt i verden.

Ordene søker å finne oss,

Og de elsker oppmerksomhet.

Ordene er ikke tilfeldige byggverk,

Men en oase for liv.

Det gjelder å opprettholdet ordene,

Bruke dem til gode gjerninger,

Flette dem inn i veven,

Så hele jorden kan smile i kjærlighet,

Juble og klappe i hender

Som små barn i livets puls.

Ordene holder oss sammen

Som et evig åndedrag i skapelsen.

Ord er ånd – fra menneske til menneske,

Fra menneske til Gud.

Ordet er midtpunkt i verden,

En kostbar perle.

Ordene skaper samspill og levekår.

Ordene er trofaste mot oss

Og gir oppmerksomhet.

De er en gave til verden,

Et pust fra verdensrommet,

En åndelig øvelse for fattige og rike.

Hele livet bølger av ord,

Og vi er koblet til rytmen, språket,

Oppskriften til de lange avhandlinger,

Og visdommen fra Salomo.

La oss være stille for Gud.

Balel-ill.

ORDENE EROBRER – Poesi 2015-12 *P7 – Sigve Lauvaas

Israel-foto-ill.

*P7.

FRED

Sett deg rolig ned

Og betrakt boligen.

Se deg i speilet,

Og tenk på noe vakkert.

Jeg ser ut av vinduet

Og vender blikket mot hagen,

Med blomstrende epletrær.

Ingenting forstyrrer meg nå.

Jeg følte meg så rolig,

For rommet var fylt av fred.

Jeg følte en dypere stillhet,

Og merket at jeg ikke var alene.

Jeg erfarte fredens puls.

Og stillheten omkring meg

Kom meg i møte.

Og vi var sammen for hverandre.

Rommet ble dekket av lys,

Og jeg oppdaget noe viktig:

At freden strømmer gjennom sinnet.

Og han som sørger for oss når vi sover,

Vil sørge for oss hele veien.

Å erkjenne dette, er begynnelsen

Til å se Gud - i naturen.

Jeg kan rydde rommet

Og erfare stillheten som en kraft til velsignelse.

Vårt hjerte kimer for fred.

I BEGYNNELSEN

I begynnelsen var ordet.

I begynnelsen var kjærlighet.

Men langsomt ble verden lagt i ruiner,

Og lyset fikk ikke rom.

I begynnelsen var luften rein,

Så kom det et veldig brus.

Og havet fosset inn over land

Og gjemte menneskene.

I begynnelsen var graset grønt,

Og alle mennesker hadde et navn.

De levde av visdommens druer

Og hadde et evig håp.

I begynnelsen var ordet.

I begynnelsen var åkrene modne,

Og alle kunne spise seg mette.

I dag dør folk på grensen.

KROPP

Kroppen min er ingen setning,

Ingen tekst i boken.

Kroppen er bare et skall, en rustning

For den lange reisen.

Alle leddene er bundet sammen

Som ord til en historie om kjærlighet.

Kroppen blir fylt av nåde,

Som lyser hele veien.

Ordene er min kropp som svinger seg

Gjennom tid og rom.

Med små skritt går ordene til huset,

Som snart er ferdig.

LYKKE

Den som ønsker lykke,

Ønsker sannhet og fred.

Denne lykken renser oss

Og gir evig liv.

En må lære forskjell på rett og galt,

Lys og mørke.

En må lære å se skjønnhet

Før en kan dømme hva kunst er.

Lykke er ingen maske,

Men en kostelig gave.

Kom avsides og hvil dere,

Se stjernene som blomster,

Se storheten i skaperverket.

Prøv å mål ditt eget liv

Med en sommerfugl.

Den som har evnen til undring,

Kan møte Gud.

Å bli klar over seg selv,

Er den høyeste grad av lykke.

Et menneske må se begynnelsen

Før alt blir stillhet.

Enhver som søker lykke,

Vil finne den før solen går ned.

HUSET

Jeg kjenner huset mitt.

To etasjer, og mange rom.

Bekken sildrer ved siden,

Og kildevann har jeg nok av.

Huset er mitt liv, mitt hjerte.

Når navnet er oppløst i mold,

Er nåden synlig.

Alle som banker på, vil slippe inn.

Den som søker mitt hus, er mine venner.

I en hjelpeløs alderdom

Er huset mitt rette hjem.

Og englene holder vakt

Til frihetsklokkene ringer for de utvalgte.

Og jeg er en av dem.

Foto-ill.