ORDENE EROBRER – Poesi 2015-12 *P5 – Sigve Lauvaas

M.Skjelbred-Ill.

*P5.

KLODER

Ordene har ingen offentlig smak,

De er private tegn som fører oss sammen

Og gir håp for kloden.

Ordene er til for familien,

Og byr seg frem som sol og luft

Og hilser levende og døde med sitt språk.

Ordene er mer enn smil og tårer.

De er vakre som barn, og vekker oss

Til å ta imot kjærlighet – som åpne brønner.

Ordene reiser meg opp fra dypet

Og gir meg brød og vann, så jeg kan leve

Og vokse i harmoni med stjernene.

Ordene skriver mitt navn, skriver:

Elsker du meg - på en sånn måte

At jeg må fortelle det til mine nære venner.

Ordene er kloder i rommet

Som reiser med oss fra vugge til grav,

Og forkynner vårt liv som bilder i lyset.

TID

Nå rulles tiden sammen

Dag for dag. Og vi blir eldre.

Vi merker det på kroppen

At tiden berører oss.

Tiden skjuler seg ikke, men går i samme antrekk

Og puster i våre årer. Tiden reiser i landskapet

Og stiller urviseren, så vi kan leve lenger.

Vi lever på kjøpt tid.

Vi lever av nåde.

MIN ELSKEDE

Av en eller annen grunn

Gjennomskuer jeg deg.

Jeg ser øynene dine

Og hører stemmen din.

Alt du sier, er budskap om kjærlighet,

Renhet og lys.

Av kjærlighet kan vi snakke liv i støvet.

Og plutselig er vi nær den hellige

Som hvisker på andre siden:

Kom hjem.

Av en eller annen grunn

Får vi vite veien, og at noen venter.

Og lykkelig er den som finner frem

Før vinteren og stormen.

Lykkelig lever jeg, og synger din pris.

Min elskede bor høyt.

Og jeg klarer knapt å nå dit

Uten ord.

Min elskede bor i trygghet

Og venter på meg.

Hun venter i kjærlighet til livet

Som blomstrer, og barna

Som åpner himmelens port.


ALDER

Jeg husker ikke alder.

Jeg er gammel

Og går mot sør, mot Jerusalem.

Ingenting kan skremme meg.

Havet river kysten,

Men ingenting kan rive mitt hjerte.

Jeg går mot de hvite beitemarker

Og søker svar.

Jordens alder tærer på søylene.

Jeg kan snart ikke gå oppreist.

Jeg hører måkeskrik og hester i galopp.

Jeg er døv og blind,

Og søker tegn i tiden.

Graveren tenker sitt,

Men jeg vil leve.

BRØD

Brødet vokser på marken,

Og kommer på lønnsslippen

I en snor.

Brødet er opprinnelsen til alt.

Uten brød, ingen jord,

Ingen måne eller sol, og ingen mennesker.

Brødet fyller oss med sang.

Våre øyner binder ordene sammen,

Så vi kan elske hverandre.

Brødet og ordet gir løfter

Og forvandler.

Brødet skaper krig og fred,

Og gir seg selv som en løsepenge,

Sånn at vi skal få leve.

VANDRE

Jeg vandrer over store vidder,

Og ser enkle mennesker komme og gå.

De søker en oase, og forteller om livet.

Historien går i generasjoner.

Vandringen er nedlagt i oss.

Se på fuglene. De kommer når tiden er inne,

Og reiser når huset er ferdig.

Fuglene fryder seg over en ny vår

Og takker for alt.

Jeg vandrer til jeg plutselig våkner

Ved Jerusalems murer.

Hvem førte meg dit?

Hvem er den navnløse, den levende

Blant de døde?

Jeg er et villstrå i åkeren,

En lyngblomst langs veien,

Der menneske tråkker i hemmelighet

For å finne en stein hvor de kan hvile.

Jeg vandrer videre, over hav og land.

Jeg vandrer fra livets begynnelse -

Til jeg visner og dør i grønne enger.

Hele livet er i bevegelse.

Jeg vandrer med kropp og sjel

Til det hellige landet.

TONEN

Hver må slå an tonen til sitt liv.

Med tusen strenger må vi spille,

Og illustrere vår reise med kraftfulle ord

Og gjerninger.

La oss male reisen, og trøste våre søsken.

La oss strekke våre hender mot stjerner

Og søke rikdom i ordet.

La oss samle oss til vakker vårsang

Mens klokkene kimer.

Livet er i forandring,

Og hver må finne sin tone - hele veien.

La oss løfte hverandre til klarhet.

La solen skinne over vårt liv,

Så vi kan se håp i timeglasset til en ny dag.

VINGER

Bre ut dine vinger,

Og ta imot din tjener.

La tonene bære oss over muren

Til himmelens port.

Bre ut dine vinger over alle kirker på jorden

Som søker ditt navn, dine ord.

La klokkene kime, så verden kan våkne.

La de hjemløse finne et hjem

Hvor de kan hvile sin fot.

Bre ut dine vinger. La lyset skinne i mørket.

Gi visdom og fred til dine barn.

La markene grønnes, spre blomster og nåde.

Løft oss i kjærlighet - på ditt ord,

Så vi kan fly en dag.

LUFT

Hvor mange vinger hviler i luften?

De svever, og skaper høytrykk og lavtrykk,

Sol og regn, sommer og vinter.

Luften brer seg som ringer i vannet

Og skaper drøm og fantasi.

Luften forplanter seg i ord som svever

Og seiler fra A til B.

Luften er åkerjord for språk og kommunikasjon.

Vinger av ord seiler med budskap om fred.

Og solen lyser i modne aks hele veien.

Verden er blitt et kornlager.

Og alle mennesker kan spise seg mette i paradis.

M.Skjelbred-Ill.