 |
| M.Skjelbred-Ill. |
'D4.
SOLSKINN
La
solen skinne over meg,
La
solen skinne over deg,
La
solen skinne over hele verden.
La
solskinn være mer enn ord.
La
lyset brenne på vår jord.
Vær
selv et lys i verden.
La
solen vekke oss med smil
Og
vekke blomster, frø og knopp
Som
spirer frem om våren.
Vekk
meg med solskinn i ditt ord
Som
lyser kraft og glede,
Og
gi meg ord med vinger.
Gjør
døren høy mot sommertid,
Og
fød i meg et annet liv.
Vær
tro mot dine minste.
Du
solskinn over land og folk,
Vær
hilset alle vegne.
Du
gir oss trøst, og brød på bord,
Du
skriver himmeltegnet.
KORN
Kornaksene
svaier i vinden,
Markene
modnes til høst.
Kornet
blir malt i kvernen,
Og
menneskene sloss.
Korn
over alle tider, over mørke og lys.
Korn
til mitt indre, til sjelen,
Åpner
for paradis.
Kornet
skal være mitt åndedrag
Og
min messesang.
Kornet
sprenger grenser
Og
setter fanger fri.
Ordet
som lever er korn i min hånd.
Kornet
er fred til verden.
Kornet
er kjærlighet fra Gud.
Evig
er kornet i lyset, og evig er du.
STORT
Universet
er uendelig stort,
Og
jeg er en del av universet
Med
hender og dager og år.
Jeg
er et rom i rommet,
Og
kjenner kveldssol og stjernelys
Som
venner og søsken
I
ring rundt et evig språk.
Jeg
ser skriften på veggen
Og
navnet i alt som er skapt.
På
furua henger en kongle med frø
Som
sprer glede i tusen fold,
Og
vitner at jeg er født,
At
jeg er en liten bokstav
I
det store spillet om livet.
Uendelig
stort er lyset ditt
Som
gyller fjell og dal.
Stor
er den kjærligheten som elsker
Hvert
minste strå på jord.
Jeg
er en flyktig tanke, et ord
Som
seiler sin egen sjø,
Før
det blir løftet til stjerner
Og
får smaken av hellig brød.
SKYER
Skyer
har også et ansikt,
Som
fjell og folk.
I
motvind møter vi regnet
Som
en stupbratt vegg.
Under
skyer speiler vi jorden
Med
veier og skilt.
Og
skyene driver med vinden
Og
åpner for lyset ditt.
Skyer
har seil og retning
Og
bærer si tunge bør.
Som
mennesker stuper i alder,
Stuper
skyene imot jorden
Og
gråter av glede.TANKAR
Tenkte
det kunne bli oss to,
Og
var i en annen verden.
Bare
oss to i et lite hus
Med
rullegardiner og en trapp
Til
himmelrommet.
Tenkte
om våren, når det var varmt.
Da
kunne vi gifte oss
Og
bygge reir som fuglene.
Vi
kunne lære Fadervår,
Og
stryke hverandre lett
Som
et forelsket par.
Tenkte
livet var evig,
At
alle ville det beste på jorden,
At
frihet og fred var en dimensjon
Livet
var bygget på.
Vi
måtte bare lære å elske,
Så
skylaget kunne revne.
Tenkte
på sol og sommer
Med
fuglekvitter og blå blomster,
Og
søkte livets høyeste punkt:
Å
møte et menneske i kjærlighet
Til
ordet - som forvandler
Mørke
til lys, død til liv.
UTENFOR
Jeg
står utenfor og fryser,
Venter
at noen skal lukke opp,
At
noen skal puste liv i mine frosne bein.
Jeg
har ikke ord, og fryser ikke lenger.
Jeg
svever i en ny tilværelse,
Og
flakker viljeløst med trange sko.
Jeg
venter i det endeløse rommet,
Og
driver gatelangs - mens bilene tuter
Og
angriper meg med skarpe blikk.
Jeg
er i evigheten, og strekker meg
Etter
håndtaket, etter mennesker og Gud,
Og
er, uten å vite det, ved dødens port.
 |
| M.Skjelbred-Ill. |
No comments:
Post a Comment