![]() |
M.Skjelbred-Ill. |
'D3.
MUSIKK
Livet
er musikk og poesi,
Livet
er fylt opp av frieri.
Hver
dag må jeg velge
Et
trinn opp, et trinn ned.
Det
går høyt og lavt i min verden.
Musikken
regjerer,
Tonene
synger i hjertet mitt.
I
dag er jeg fri til å dele min sorg
Og
min glede.
Tal
til meg blomster.
Lyngen
er strenger av gull.
Tal
til meg, du, fra Montana,
Og
fyll mitt hjerte med kjærlighet,
Svøp
meg med lin.
Musikken
blomstrer.
Blå
blomster strekker seg ut
Til
en ring, til en bølge av sang.
Piano
fra øverste hylle:
Levin,
Mozart og Grieg.
Jeg
hører lyder fra skogen.
Fjellet
spår navnet.
Solen
går ned i en messe.
Poesien
lever i denne verden
Med
klær og sjel.
Du
er nødt til å komme i kveld.
Tomrommet
her på jorden
Skal
lyse en dag
Fra
et musikalsk landskap.
Du
stuper inn med stil.
Jeg
holder hånden din
Og
lever i en tett skygge.
Dine
drømmer er dugg for solen
I
grønnkledd vårdrakt.
Jeg
har overlevd vinteren
På
grunn av deg.
Jeg
lytter til orkesteret
Under
blå himmel av poesi.
Så
er du der.
SANG
Jeg
vil synge.
Mitt
hjerte er i brann.
Jeg
slår ut mine vinger,
Og
stammer, som en hes spurv:
Jeg lever, jeg lever,
Jeg lever, jeg lever,
Og
venter på dagen ved morgengry
I
rommet som vender mot øst.
TUR
I SKOG OG MARK
Jeg
har mine hvilesteiner
Spredd
over hele verden.
Min
verden har ingen grenser,
Og
jeg kan hvile i et nøtteskall.
Jeg
går tur, selv om vinden uler
Og
temperaturen går mot null.
Jeg
går ut med mine tanker
Og
gamle muskelbein.
Dagslyset
ved tjernet gir ro og fred.
Jeg
trenger litt frisk luft
For
å øve min sjel på skriften,
Som
taler til meg.
En
dag vil jeg lese navnet i stein
Over
blå blomster som vinker,
Og
kaller meg naturelsker
Og
landskapsmaler i norsk poesi.
TUNG
BØR
Granene
henger i tung snø
Som
troll i skogen.
Uglene
vokter landskapet med gule briller,
Som
måne og sol i frostnatten.
Jorden
bever i dødens time,
Når
krigen slår om seg
Og
den rettferdige roper etter fred
Og
famler etter ordet
Som
tar bort all synd
Og
gir oss et nytt liv i navnet.
ANSIKT
Jeg
er uten ansikt, uten øyner,
Og
hører bare litt,
Som
streif av vind i skogen.
Jeg
går ut ved høylys dag
Og
sanker ved til kvelden
Med
englelys.
Jeg
vet ikke hvor lenge jeg får lov
Å
bøye meg under stjerner
Til
en messe.
Kanskje
ryggen helst vil ligge flatt,
Så
blodårene kan våkne til liv
Og
jeg kan be fadervår
Med
hele kroppen.
BAK
ALT
Jeg
går bak alt
Og
rekker opp til kirketårnet.
Jeg
tyder skriften på veggen
Og
hører klokkene kime.
Jeg
blir løftet høyere av engler,
Og
er bak alt med nøkkelen
Til
det aller helligste,
Og
kan stå med åpne øyner
Og
se på barnet som lyser
I
kleberstein og glass.
Ordene
taler,
Og
bildene reiser seg fra sokkelen
Og
vandrer rundt som fyrtårn
Og
velsigner de rettferdige.
Jeg
er et korn i åkeren,
Et
lys i ditt lys, en hånd som roper
Og
vinker som lauv i vinden.
Jeg
er over alt, og bak alt
Som
stenger ordene som lever i meg
Som
poesi og musikk fra landskapet
Som
ser på oss med åpne armer
Og
synger navnet.
TIDEN
Tiden
blåser på jorden ustanselig,
Og
ansikter løfter seg som bølger
Og
blir begravd.
Vindmøllen
går sin gang over jorden
Og
feier med seg korn og aks,
Så
ingen blir latt tilbake.
Tiden
blåser fjernt og nær
Og
åpner og lukker dører med regnbuen,
Som
holder vannet i ro.
Som
skyen voktet Israel,
Finner
menneskene sin plass i verden
Som
sandkorn på stranden,
Der
bølgene slår.
DØDEN
Døden
kommer en dag,
Og
sier kom.
Som
presten legger sine hender på barnet,
Kommer
døden like varlig
Og
blåser ut lyset.
Døden
kløyver fjellet og skaper bølger.
Døden
er nådeløs, den er ufravikelig
Og
lar seg ikke kue av noen.
Den
er styrt av skaperen fra evighet,
Og
blåser ut lyset.
Solnedgangen
over livet, er døden
Som
kommer som et vindkast
Og
fortærer den levende som er utvalgt
Til
en ny tilværelse,
Og
blåser ut hjertelyset.
Under
steinen hviler den døde kroppen,
Men
sjelen er i herberge
Over
alle skyer,
Der
døren er åpen for alle
Før
lyset brenner ut.
No comments:
Post a Comment