Powered By Blogger

Thursday, 7 May 2015

POESI UTEN GRENSER – Poesi 2015-11 ’D3 *Sigve Lauvaas



M.Skjelbred-Ill.




'D3.
MUSIKK

Livet er musikk og poesi,
Livet er fylt opp av frieri.
Hver dag må jeg velge
Et trinn opp, et trinn ned.

Det går høyt og lavt i min verden.
Musikken regjerer,
Tonene synger i hjertet mitt.
I dag er jeg fri til å dele min sorg
Og min glede.

Tal til meg blomster.
Lyngen er strenger av gull.
Tal til meg, du, fra Montana,
Og fyll mitt hjerte med kjærlighet,
Svøp meg med lin.

Musikken blomstrer.
Blå blomster strekker seg ut
Til en ring, til en bølge av sang.
Piano fra øverste hylle:
Levin, Mozart og Grieg.

Jeg hører lyder fra skogen.
Fjellet spår navnet.
Solen går ned i en messe.
Poesien lever i denne verden
Med klær og sjel.

Du er nødt til å komme i kveld.
Tomrommet her på jorden
Skal lyse en dag
Fra et musikalsk landskap.
Du stuper inn med stil.

Jeg holder hånden din
Og lever i en tett skygge.
Dine drømmer er dugg for solen
I grønnkledd vårdrakt.
Jeg har overlevd vinteren
På grunn av deg.
Jeg lytter til orkesteret
Under blå himmel av poesi.
Så er du der.


SANG

Jeg vil synge.
Mitt hjerte er i brann.
Jeg slår ut mine vinger,
Og stammer, som en hes spurv:
Jeg lever, jeg lever,
Og venter på dagen ved morgengry
I rommet som vender mot øst.


TUR I SKOG OG MARK

Jeg har mine hvilesteiner
Spredd over hele verden.
Min verden har ingen grenser,
Og jeg kan hvile i et nøtteskall.

Jeg går tur, selv om vinden uler
Og temperaturen går mot null.
Jeg går ut med mine tanker
Og gamle muskelbein.

Dagslyset ved tjernet gir ro og fred.
Jeg trenger litt frisk luft
For å øve min sjel på skriften,
Som taler til meg.

En dag vil jeg lese navnet i stein
Over blå blomster som vinker,
Og kaller meg naturelsker
Og landskapsmaler i norsk poesi.


TUNG BØR

Granene henger i tung snø
Som troll i skogen.
Uglene vokter landskapet med gule briller,
Som måne og sol i frostnatten.
Jorden bever i dødens time,
Når krigen slår om seg
Og den rettferdige roper etter fred
Og famler etter ordet
Som tar bort all synd
Og gir oss et nytt liv i navnet.


ANSIKT

Jeg er uten ansikt, uten øyner,
Og hører bare litt,
Som streif av vind i skogen.
Jeg går ut ved høylys dag
Og sanker ved til kvelden
Med englelys.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg får lov
Å bøye meg under stjerner
Til en messe.
Kanskje ryggen helst vil ligge flatt,
Så blodårene kan våkne til liv
Og jeg kan be fadervår
Med hele kroppen.


BAK ALT

Jeg går bak alt
Og rekker opp til kirketårnet.
Jeg tyder skriften på veggen
Og hører klokkene kime.

Jeg blir løftet høyere av engler,
Og er bak alt med nøkkelen
Til det aller helligste,
Og kan stå med åpne øyner
Og se på barnet som lyser
I kleberstein og glass.

Ordene taler,
Og bildene reiser seg fra sokkelen
Og vandrer rundt som fyrtårn
Og velsigner de rettferdige.

Jeg er et korn i åkeren,
Et lys i ditt lys, en hånd som roper
Og vinker som lauv i vinden.
Jeg er over alt, og bak alt
Som stenger ordene som lever i meg
Som poesi og musikk fra landskapet
Som ser på oss med åpne armer
Og synger navnet.



TIDEN

Tiden blåser på jorden ustanselig,
Og ansikter løfter seg som bølger
Og blir begravd.

Vindmøllen går sin gang over jorden
Og feier med seg korn og aks,
Så ingen blir latt tilbake.

Tiden blåser fjernt og nær
Og åpner og lukker dører med regnbuen,
Som holder vannet i ro.

Som skyen voktet Israel,
Finner menneskene sin plass i verden
Som sandkorn på stranden,
Der bølgene slår.


DØDEN

Døden kommer en dag,
Og sier kom.
Som presten legger sine hender på barnet,
Kommer døden like varlig
Og blåser ut lyset.

Døden kløyver fjellet og skaper bølger.
Døden er nådeløs, den er ufravikelig
Og lar seg ikke kue av noen.
Den er styrt av skaperen fra evighet,
Og blåser ut lyset.

Solnedgangen over livet, er døden
Som kommer som et vindkast
Og fortærer den levende som er utvalgt
Til en ny tilværelse,
Og blåser ut hjertelyset.

Under steinen hviler den døde kroppen,
Men sjelen er i herberge
Over alle skyer,
Der døren er åpen for alle
Før lyset brenner ut.




No comments:

Post a Comment