 |
| Foto-Ill.. |
'D10.
GLEMME
Jeg
kan ikke glemme,
Må
ikke glemme.
Jeg
lever i denne tid
Hvor
alt har en ende.
Og
Maria er gravid.
Vi
glemmer å leve med ordene
Som
instrumenter,
Som
knagger til bildene
Som
gir fred.
Vi
glemmer å være et vitne
Fra
ledd til ledd,
Og
graver vår egen grav.
Vi
glemmer å be.
Jeg
kan ikke glemme krigen
Og
dødens mange sår.
Jeg
kan ikke glemme Israel,
Og
Auswitch,
Og
asken som ble igjen.
TID
Det
er ikke natt,
Det
er ikke dag,
Men
tidens klokke slår elleve slag,
Og
noen må være hjemme
Når
toget går.
Jeg
står på perrongen og venter.
Jeg
slumrer i søvn.
Og
vindmøllen strekker sin lange hals
Og
hilser god kveld.
Det
er ikke frukt i hagen,
Og
føttene dovner inn.
Jeg
dekker mitt eget nattverdsbord
Med
brød og vin.
Tiden
har mange skygger,
Tiden
er i mange lag.
Som
jorden, er tiden en kiste,
Hvor
alle må dø en dag.
STRYKER
Jeg
stryker henne over halsen og håret,
Og
glemmer tiden.
Hun
stryker mitt ømme kinn,
Og
feier gulvet.
Vi
lever med gamle vegger,
Og
taket er grått.
Vi
lever og glemmer tiden
I
måneskinn.
Jeg
stryker på dør for å handel,
Og
speiler min gamle kropp.
I
alt som vi er på jorden setter dype spor
Som
vinden feier bort.
ÅRENE
Gjennom
årene
Kommer
lyset inn gjennom sprekker,
Og
strekker seg ut.
Som
en drøm kan skape verden,
Skaper
verden gud.
Årene
er tidens klokke,
En
urviser som tikker og går.
Vi
kan ikke stanse tiden.
Den
tegner vårt bilde i fjellveggen
Og
lyser fra år til år.
Gjennom
årene finnes en åpning
For
jubel og sang.
Livet,
som svømmer i inntrykk,
Skal
skrive vårt navn.
Og
alt det vi gjør skal lyse
Av
glede og fryd.
Livet
skal være en hilsen
Fra
slekt til slekt.
UNDRING
Hver
dag vekker min undring
Over
alt som er skapt.
Livet
og menneskebarnet
Forteller
om Gud.
Jeg
undres over blomster, og frukten,
Som
fyller vår lengt.
Vi
utfordres i ord og gjerning
Å
leve i kjærlighet.
Jeg
reiser i undring og speider
Verden
i alle rom.
Jeg
oppfatter landskapet og språket
Som
kulisser og drops.
Jeg
undres over barnet,
Og
hva som er størst på jord.
Hver
dag blir jeg vekt av undring,
Og
taler med Gud.
JEG
KOMMER
Jeg
kommer, og sitter ned.
Jeg
tegner, og maler mitt gamle liv.
Jeg
bytter hatt og spiller.
Mitt
navn er ikke glemt.
Jeg
spiller for å leve,
Og
brenner for de andre.
Jeg
feiler,
Men
brenner for det grenseløse,
Og
åpner mine dører for drøm og fantasi.
Jeg
kommer med visshet,
Og
opplever fred.
Jeg
stuper i en grønn sommer,
Og
ferdes blant venner.
Jeg
elsker å skrive nåde over alle.
Jeg
ønsker å skape liv.
Jeg
kommer med naken hud
Og
et varmt hjerte,
Og
gransker min egen skrift.
Jeg
skriver om mitt og mine,
Og
traver i vei.
Jeg
lever som gran og furu,
Og
ser gjennom store vinduer.
Jeg
skimter en ørn som stuper.
-
Gud,
hjelp meg.
Mitt
barn. Mitt eneste barn.
STEMORSBLOMSTER
Jeg
plantet noen stemorsblomster
I
en blomsterkasse
På
verandaens støpte rekkverk.
De
så litt pjuskete ut etter regnet fra vest.
Men
snart fikk blomstene nye krefter,
Og
lyser opp på verandaen. –
De
er røde, hvite og blå.
Og
snart blir det vekstutvikling
Med
bladkrans, og nye knopper,
Og
blomster med frø.
I
solskinn og morgendis
Ser
jeg blomstene vinker til 17.mai.
Stemorsblomstene
holder meg våken
Med
sang og spill.
De
smiler imot meg i sykesengen
Og
gjør meg hoppende glad.
Og
plenen er vakker med busker og løvtrær
Som
vinker med grønne blad.
SANG
I
1951 åpnet jeg munnen
Og
skrek til en frossen jord.
Jeg
sprengte lydmuren, og stupte frem
Med
hele kroppen.
Jeg
sang i duggvåte netter. -
Og
nynnet mitt navn om våren
Med
øyner som streifet en blendende sol.
Jeg
strekte meg som et piletre.
Jeg
krabbet og gikk i tunet
Til
kroppen ble sterk og stor.
Med
leppene sprengte jeg alle grenser,
Og
vant i et hellig slag.
Jeg
sang meg i søvn om natten,
Og
lyste etter dine ord.
Jeg
søkte etter melk og honning,
Og
fløy til Tel Aviv. |
| K.Herredsvala-Ill. |
No comments:
Post a Comment