POESI UTEN GRENSER – Poesi 2015-11 ’D12 *Sigve Lauvaas

E.Holen-Ill.

'D12.

ROM

Poesien har funnet sitt rom

Over alle grenser.

Om poesien er syk, fattig, eller rik,

Lever den i sin egen verden.

Den sitter til bords med lesere

Og andre folk, hedninger og jøder.

Poesien har sitt eget språk

Vi må lære.

Noen ord kommer sammenkrøpet

Og folder seg ut,

Som blomster når det får sol og vann.

Ordene kan også blomstre.

Våre hjerter smaker poesi hver dag

Fra naturens mangfoldige kor.

Vi lytter til stemmer, og ser

Farger og trær, og hører lepper i vinden.

Vi lengter å møte ordene

Ansikt til ansikt.

Poesien har sitt eget rom,

Som svarttrost og bokfink, vipe og erle.

Ordene maler og maler som en katt

Til vi blir trygge.

Ordene vil bare si oss sannheten,

Og åpenbarer visdom i våre hjerter.

Vi klarer å se hvem vi er

Når vi lærer språket.

FORVANDLING

Lysene forvandler.

Det gåtefulle barnet blir forvandlet.

Verden blir åpenbart i lyset,

Og vi kan lære å kjenne hverandre.

Tålmodig venter vi på lyset,

So m kommer hver morgen, som en gjest,

Og forteller oss hele landskapet

Med farger og form.

Vi bor i lyset, og blir løftet i lyset.

Vi skuer det gåtefulle barnet

Bak glassveggen.

Fra kuvøse til en unik perle i folket,

Fra frø til blomsterhage av poesi

Synker vi ned i oss selv,

Før forvandlingen.

REGN

Mens det regnet, kom natten.

Det regnet 33 centimeter på en natt,

Og mange fikk skyllebøtter med vann, gratis.

Regnet boblet opp fra jorden,

Og kommelokkene fløt,

Grasballene fløt,

Og noen måtte ro til døren

For å redde en gammel mor.

Det regnet mens jeg spilte sjakk

Med min bror. Jeg var urolig, og tapte.

Regnet spilte nok en rolle.

Forsikringsselskapene måtte ut med offer

Til alle som måtte bygge nytt.

Hus ble kondemnert

Og tråkket til pinneved av store maskiner.

Regnet begynte om høsten

Med alvorlig storm

Som meiet alle åkrer, og skogen.

Tak og løse gjenstander fløy

Til de smadret mot jorden

Som leketøy.

Så ble det pøsregn og striregn, og regn med hagl

Som trommet som mitraljøse

Mot blekktaket til naboen.

Jeg holdt meg i ro.

Jeg kan ikke styre regnet.

Og det gav deg etter hvert,

Med små solgløtt.

Jeg skulle vært kirurg fra oven,

Så ville jeg nok ryddet rent bord.

Men sykehuset trenger ikke flere pasienter.

Ventetiden er lang nok.

Jeg får klare meg selv til neste storm,

Med vannbad fra himmelhavet.

Jeg har råd til det.

MITT LIV

Tavler blir skrevet.

Ord blir til maleri og musikk.

Skjønnheten åpner dører.

Jeg er aldri alene i verden.

Den ene ser meg

Og kjenner min tid.

Ordene lever i meg.

Fargene strømmer på

Og lyser mitt liv.

Ordene taler min sak,

Og fyller min sjel med honning.

Jeg lever i dag

Og setter dype spor

Med nesten usynlig pensel.

BESTSELGER

Ordene mine er ikke bestselgere.

Signaturen er feil,

Men hendene roper hvileløst

Som små barn.

Ordene er leirkrukker og is

Som brekker i havet.

Mine pulsslag er musikk og liv

Som synger den eldgamle sangen.

Ordene holder meg våken

Og stiger og synker.

De berger meg fra mørket

Og gir meg krefter til å ro videre.

Jeg er ingen bestselger,

Kroppen er for skjør,

Hodet for varmt. Og hendene

Klarer ikke klappe med i tiden.

VISDOM

Visdommen er urgammel,

Og kroppen former seg etter været.

Jeg ser, men ser ikke.

Visdommen holder meg fanget.

Bare i fragmenter kan jeg oppleve ordet

Som skapte verden.

Jeg er en gammel mann.

Visdommen henger høyt i rommet.

Landskapet spiller med tusen strenger,

Og jeg er blind.

Visdommen forvandler,

Og bygger lys i mørket, i fjell og hav.

Fuglene sirkler over gravhaugene,

Men jeg får leve.

Forvandlingen er musikalsk

Og treffer alle med sine vibrerende toner.

Visdommen innvier oss til livet,

Og forvandler oss dag for dag

Til det grenseløse landet.

OVERGIVELSE

Jeg overgir meg, overgir meg

Til hieroglyfer og runer,

Til bilder av reinsdyr og fisk.

Jeg overgir livet til grotid og sommer,

Og innvier min sjel i lyset.

Mørket drar seg tilbake,

Og stryker meg over håret.

Mørket har ringer av gull,

Og kimer i natten fra tusen tårn

Som blinker og lyser.

Jeg overgir meg til kunnskapen

Som forteller om lys og mørke.

Ordene forteller om verden og Israel,

Den endeløse krigen og folkeretten,

Og navnet som forvandler.

Hele livet er en innvielse,

Og en overgivelse til tidens tann

Som maler og maler.

Og menneskene forvandles

Til det vi er.

VEGGER

Veggene er tømra av barndommens smil,

Og himmelen er lys over livet.

Taket forkynner fred over jord.

La barnet sove, og far og mor

Drøm om vegger med album, og minner

Fra begynnelsen.

Vegger er bilder i balanse,

Som holder taket på plass –

Og gjør at vi alle kan sove og drømme

I trygghet og fred.

Og ingen merker lengsel mot mørke og natt,

Og søvnen tar oss med i vinden

Fra begynnelsen.

BLOMST

Min lille vakre blomst

Står ute i dusjregnet og venter

At solen skal titte frem

Fra sitt eldgamle skjul.

Blomstene skjuler en lengsel:

Å føre menneskene sammen til glede,

Og gi alle håp.

Blomstene er stappfulle av kjærlighet

Som den vil gi til hele verden.

Og møter oss en etter en

Som barn i landskapet,

Som øyner som møter øyner.

Blomsten gråter og ler i vårregnet.

Vakrere kan vi ikke bli,

Enn med blomst i vinduet.

Blomsten sprer kjærlighet og eventyr,

Og strekker seg etter oss.

Vakre er alle ordene som byr seg frem,

Og overøser oss med kjærlighet.

Blomstene har alt dette i seg,

Og taler sitt eget språk.

De er barn av sin tid.

  

500 år gammel bok-Ill.