POESI UTEN GRENSER – Poesi 2015-11 ’D6 *Sigve Lauvaas

M.Skjelbred-Ill.

'D6.

SOMMER

Når solen drar tilbake,

Er kulden et vakkert tegn.

Vi kan ikke høre og smake,

Men vi kjenner varmen i rommet

Som hilser på oss.

Som solen hilser,

Kan mennesker rekke ut sine hender

Og favne sin søster og bror.

La sommeren bo i vårt hjerte,

Så vil det alltid blomstre og jord.

Sommeren har tusen øyner

Og ser oss i all vår nød.

Hver spire og knopp, og kronblad

Vil synge vårt navn til vi dør.

SLAGET

Det er hardt å være til

I en verden med så mye nederlag og smerte.

Når vi ikke makter å hjelpe, kommer den onde tyven

Og ødelegger huset og livet,

Og knuser alle broer til Paradis.

Det er hardt å se Auschwitz og Hiroshima,

Det er hardt å se søsken i kamp for å overleve,

Uten å kunne hjelpe.

Når ondskapens tyv får regjere i verden,

Kan vi ingenting utrette.

Bare med Gud på laget, kan vi vinne seier over hat

Og undertrykkelse, bitterhet og død.

Det er hardt å se politiet på vei til Donau

Med de utvalgte av Israels hus.

Det er hardt å høre mennesker i dag

Som fornekter Holocaust.

  

VINGER

Jeg drømmer om vinger.

Jeg har et hellig håp om å overleve.

Jeg drømmer i en steinkald verden,

I en vingeløs tid.

Jeg håper og tror på et under.

At fanger blir satt fri,

At grenser hviskes bort, -

Så alle mennesker kan møte hverandre

Som søsken på jord.

Jeg drømmer om vinger, om en ny tid

Med kjærlighet og håp.

Jeg drømmer om å møte den ene

Før det er for sent.

ISTID

Istiden er slutt. Vi lever

Med skogen som nabo, og ulven.

Vi låser dørene med dobbel lås,

Og kjenner angst for morgendagen.

Istiden er slutt, men vi lever i en kald front

Av forviklinger og grensestrid.

Og bølger fra ishavet kommer stadig nærmere.

Vi lever i frykt og spenning.

Istiden er slutt, men den har grepet om oss.

Og skriket fra tusenvis barn dør

I hvitkledde rom på hospitalet.

Vi lever i en flodbølge av hat og egoisme.

Istiden er slutt. Vi lever for oss selv,

Med skogen, fjellet og havet som speil.

Og tv er blitt til en gullgruve for vold og krig,

Og kjærligheten får ikke rom i mediene.

STILLHET

I ensomheten finner vi stillhet.

I fjellet, ved fjorden, i skog og hei

Møter vi stillheten som en god venn.

Og i vannmakt søker vi kirken

For å opprettholde livet.

Vi vil så gjerne bli synlige i verden,

Være et ekko av himmelsk musikk.

Vi ser på stjernene, og speider etter lys i ordet.

Vi skriver navnet, og kjenner slektskap

Med skaperen. Vi er en dråpe i havet

Som fyller tomrommet.

Vi favner stillheten, og kysser støvet.

Vi er barn på jord.

VANDRING

Jeg går over jorden, og er lykkelig.

Jeg har møtt den store kjærligheten

Og kjenner varmen.

Jeg går med håp, og har hele livet i mitt hjerte.

Jeg bøyer meg, for den lykke det er å leve.

Jeg mediterer over ordet, og skriver navnet

Som åpenbarer hemmeligheter.

Jeg kjenner pust av ånd,

Og ser Guds finger i skaperverket.

Jeg har en barndomsvenn over hele jorden.

Jeg vandrer i tidens mylder av språk og grenser

Og tråkker spor i gammel snø.

Jeg lever som en drømmer, og ser syner.

Alt som blir åpenbart tar jeg med til sentralen

Som tyder bildene og gir meg ny energi.

FLY

Jeg flyr med flagrende hender

Og suger til meg kraft fra sol og skyer,

Og går varsomt under lauvkledd alle

Med musikk i årene.

Jeg synger og flyr i stillheten

Som blinker fra tusen tulipaner og trær.

Jeg flyr varsomt med oppvakte øyner

Som blinker som stjerner,

Og møter rovdyrets nølende blikk

Med grenseløs ro.

Jeg flyr fra alle farer, - og blomstrer

I en verden med vinger og kjærlighet.

Jeg flyr i favnen din.

FUGLENE VÅKER

Fuglene våker over dødens herjinger,

De våker og ber om et tilfluktssted

For sin gamle mor.

Fuglene synger, og har døden til vitne

Om sitt skjøre liv.

Men ennå lever fuglene, og drømmer

Om å føre tilsyn med verden.

Her vokser fjell med gribbeklør

Som tar til seg av gress og korn.

Og blomstene stuper i tørke og avmakt

Over dødens herjinger.

Fuglene kjenner livet, og har en lengsel

Å overvinne ondskap med sang.

De trøster seg med kapper av lyng

Som kler fjellet til alle tider.

STILLE SKOG

Stille fred, stille luft i fjellet.

Stille hus under stjernespill,

Stille natt i skogen.

Stilt kommer dagen med morgenlys

Som gyller rommet, og hvisker ditt navn.

Stille kommer kvelden,

Og legger seg tett i favnen din.

Stille går bamsen og vokter

Sitt landskap med makt,

Mens reven går lystig og venter

Til sauene får nye lam.

Stille kryper dagen og natten.

Tiden ror i åker og eng, over alt.

Og alle som lever må være på vakt

Som vitner på havseilasen.

  

FART

Bilene oser forbi,

Flyene setter strek.

Livet traver i byen vår,

Og tiden stuper i evighet.

Visdommen setter spor i fjell.

Stillheten taler høyt.

Trikken jager fra sted til sted,

Mens storfolk kjører bil, og karusell,

Og glemmer at tiden går.

Farten øker, og flyene tar av.

Snart er det ikke flere igjen.

Folkene flytter fra nord til sør,

Og klamrer seg til en øy.

De taper av synet sitt fedreland,

De går i en evig rus,

Og tolker jobbing som tut og mas,

Og legger seg flat på en strand.

De glemmer Gud.

I fredens rike er ingen larm.

Her vasker de støvet av.

Alle som lever i kjærlighet

Får del i øyfolkets kakefat

Og frukten fra paradis.

FROST

Det er tele i jorden.

Frosten sprenger fjell.

Men menneskevarmen tiner isen

Rundt bordet,

Og uvenn blir venn.

Frosten er som en tung bør.

Den holder oss fast.

Men kjærlighet smelter polis og hat

Til varme hjerter og smil,

Vårsol og fuglekvitter.

Frosten smelter i oss

Av nåde.

M.Skjelbred-Ill.