 |
| O.Garborg-Ill. |
'D11.
DIKT
MEG
Dikt
meg et ord,
En
frakk og et par sko.
Dikt
men veien jeg kan gå.
Dikt
meg en pris
For
de år jeg har levd.
Dikt
meg et hjem
Med
fortid og nåtid.
Dikt
meg et rom med utsikt
Til
hele verden.
Dikt
meg et navn med budskap,
Med
nøkler og lås.
Dikt
meg et språk jeg kan leve i
Og
dyrke min mat.
Gi
meg et håp i vår tid.
Gi
visdom til sjelen,
Og
strenger, og ord til en setning
Som
lever og dekker bord
For
en hungrig verden.
Velsign
vår jord med ditt brød.
UTKANT
Jeg
befinner meg i utkanten
Og
lenker meg til bøker.
Jeg
kommuniserer med landskapet
Og
spiser mitt brød.
Jeg
elsker havet,
Og
gynger på bølger av skum.
Jeg
drømmer om livet
I
en ny verden
Med
livsglede og harmoni.
Jeg
har ingen uvenn, eller venn.
Jeg
bor i grenselandet.
Jeg
taler med fugler og lyng,
Og
skriver mitt navn.
Jeg
taler med Gud.
FJELL
Menneskene
trenger fjellet.
Det
er ryggraden i landet vårt.
Mennesket
er viet til fjell og hav.
På
fjellet skal huset bygges.
I
fjellet skal navnet skrives.
Av
fjellet får vi store tanker
Og
en sterk tro.
Norge
er bygget på fjell og hav.
Vår
velstand er skrevet i dypet.
Vi
bestiger fjellet, og høster av fjellet
Til
vår siste dag.
Fjellet
er ankeret for livet,
En
kraftig lunge, en sterk muskel.
Vi
kan stole på fjellet
Som
til vår egen grav.
DIKT
Diktene
mine svaier med vinden.
Som
lauv på grein.
De
hever og senker sin tone
Og
taler min sak.
Jeg
er ingen prest, men forkynner
Et
budskap til alle folk.
Ordet
har mange vinger.
Livet
har sjel.
Diktene
bryter på bølger, og kommer igjen.
De
fester seg til vårt indre,
Og
maner til sang.
Visdommen
kommer fra sjelen,
Vårt
evige fedreland.
Vinden
tar orene med seg,
Over
alle grenser.
Ordet
er ånden som reiser,
Som
vakre mennesker,
Og
deler sitt brød.
Ordet
er lyset i verden
Som
gir oss fred.
FORVANDLING
Jeg
går på en åpen plass
Gjennom
menneskehavet.
Jeg
stiger og faller
Som
en ravende full mann.
Bilder,
språk og dyr
Blekner
i lengselen etter klarhet.
Jeg
søker kildens lys,
Og
mettes av en langsom vandring.
Jeg
trøster de sørgende,
Og
livet gløder i min sjel.
Lengselens
slør er revet bort.
Jeg
stiger og faller av åndens krefter,
Og
går gjennom lukkede dører,
Og
skuer det nye landet
Fra
Himmelberget.
STILLE
Stille,
stille.
Min
sjel faller til ro.
Jeg
lytter til pusten i skogen,
Jeg
lytter til fjellet.
Jeg
er kommet til denne verden
For
å speide i landskapet,
Og
finne paradis.
Jeg
går stille gjennom generasjoner,
Og
ser brospenn fra øy til øy.
Jeg
går stille gjennom menneskemyldret
Og
søker en stjerne.
Stille
går jeg over tunet
Og
søker gamle spor i fjellet.
Stien
slynger seg over alle grenser
Mot
den siste porten.
Jeg
lytter etter lyngen,
Og
ser ryper fly i sol og vind,
Og
strekker sine nebb
Mot
de gylne liljene i sivhavet.
Stille
byder landskapet oss
Sin
stillhet,
Og
strekker ut sine hender
For
å hilse fred.
 |
| Meig selv, 6 år. |
No comments:
Post a Comment