ORDENE EROBRER – Poesi 2015-12 *P8 – Sigve Lauvaas

R.Larssen-ill.

*P8.

ORD

Da jeg var ute og gikk

Fikk jeg et ord på bestilling.

Det møtte meg i luften og hilste

Med en gjennomsiktig glans.

Ordene prater i vei

Og danser utrettelig, som lauvet,

Og synger i skog og li:
Her kommer jeg, her kommer jeg.

Da jeg hørte latteren måtte jeg stanse:

Hvem løper så fort i fjellet?

Hvem står her med vidåpne ansikter

Og stirrer på meg?

Ord er som vind.

Vi vet ikke hvor den kommer fra.

Vi vet ikke hvor den tar veien.

Ordene elsker våre lepper

Og gnir seg med vidåpne øyelokk.

Ordene tar i kappen

Og tror at vi er venner, at vi er dus.

Alle ordene gleder seg til en ny opplevelse.

De bestiger fjell, og betjener oss

Som luft og sol.

Ordene elsker å være sammen,

Og stiller opp for fotografen til alle tider.

Ordene maler bilder

Så vi kan forstå hverandre.

ORD I NATTEN

Alle har en natt bak seg,

Og noe å se fram til.

Vi lever i håpets tidsalder.

Alt kan bli bedre.

Vi fødes og dør.

Ordene lukker og åpner.

Blod nærer blod,

Og liv gjenopprettes, forvandles.

Jeg bebreider ingen.

Ordene springer ut av jorden

Som kildeklart vann.

Hver dråpe betyr glede.

Natt og dag vekker ordene oss

Til å se hverandre,

Kjenne fred i nettverket

Mellom slekt og venner.

Alle har en natt med tørst,

Hvor en ønsker å vite mer.

Vi legger oss under stjerner

Og hungrer etter ordet.

Vi adopterer ord, tar dem til oss

Som våre egne,

Og skriver navnet med kjærlighet.

Vi elsker ordet, og våre barn

Som en del av helheten.

I MØRKET

I mørket trasker jeg med ordene,

Og vil at noen skal se, komme frem i lyset.

Jeg vil at ordene skal bli gigantiske skyskrapere

Som åpner sine dører for menneskene.

I mørket driver jeg gatelangs

Under skiftende skyer, under stjernehavet

Som blinker kjærlig og mildt

Med krystallklare lys og veiskilt.

I mørket bor våre slektninger fra gammelt,

Og gjemmer seg fryktsomt med ordene

Til vekkerklokke og sovepute.

Ordene kan bedøve en hel verden,

Og gi seg til kjenne med sverd og tårer.

I mørket skyller båten på land,

Og ordene kryper i mold og lyng, i gras

Og på store sletter. Ordene er som lemen,

Og freser på høyfjellet som konger og troll.

De vil så mye, men må styres

Inn i den rette sammenheng, i rett spor,

Så de kan lyse for hele verden

Og tale vår sak.

ORD

Jeg griper etter ordene.

De er stjerner,

Og lyser som blomster langs veien.

Der jeg streifer omkring

Kommer ordene til meg like vennlig

Som i en barnehage.

De gir seg til kjenne med form og farge

Og strekker seg ut som tråer i en vev.

Ordene betyr noe i den store sammenhengen.

De er våre venner, og skriver vårt navn

Over alt der vi går.

De setter spor, og preger vårt liv

Gjennom andre, i speil gjennom åpne dører

Fra generasjon til generasjon.

De tegner og forteller så lenge vi lever,

Så lenge det heter tid.

MIDTPUNKT

Ordet er midtpunkt i verden.

Ordene søker å finne oss,

Og de elsker oppmerksomhet.

Ordene er ikke tilfeldige byggverk,

Men en oase for liv.

Det gjelder å opprettholdet ordene,

Bruke dem til gode gjerninger,

Flette dem inn i veven,

Så hele jorden kan smile i kjærlighet,

Juble og klappe i hender

Som små barn i livets puls.

Ordene holder oss sammen

Som et evig åndedrag i skapelsen.

Ord er ånd – fra menneske til menneske,

Fra menneske til Gud.

Ordet er midtpunkt i verden,

En kostbar perle.

Ordene skaper samspill og levekår.

Ordene er trofaste mot oss

Og gir oppmerksomhet.

De er en gave til verden,

Et pust fra verdensrommet,

En åndelig øvelse for fattige og rike.

Hele livet bølger av ord,

Og vi er koblet til rytmen, språket,

Oppskriften til de lange avhandlinger,

Og visdommen fra Salomo.

La oss være stille for Gud.

Balel-ill.